Da julebrusen fordampet
Lille julaften i Løten sentrum drives av en helt egen form for kontrollert aggresjon. Den ellers døsige hovedgaten er forvandlet til en kamparena for logistikk i tolvte time. Biler jager forbi i et uvant tempo; bremselysene blinker nervøst i krysset ved RC-shopen. Europris-parkeringen er så elektrisk at CC Vest på en lørdag fremstår som en øde rasteplass i januar.
Mellom hvinende dekk og hissige horn svinger bilene med fiendtlig målrettethet. Jeg navigerer meg anspent gjennom kaoset, med ett mål: å nå inngangspartiet uten nærkontakt med en støtfanger. Vel inne observerer jeg sambygdinger på desperat jakt. Noen leter etter en «siste liten-gave» til tante Berit, som selvsagt meldte sin ankomst til julemiddagen i grevens tid. Andre har lagt ut på den årlige, rituelle jakten etter en ny juletrefot – den som på magisk vis forsvinner fra loftet hver desember, bare for å dukke opp ved siden av den nye neste år.
Stresset sitter i veggene. Skuldrene er trukket opp til ørene, og blikkene flakker mellom krøllete handlelister og halvtomme hyller. Køen bukter seg som en slange forbi godteridisken og helt bak til verktøyavdelingen. Folk tripper utålmodig og sjekker klokka annethvert sekund. Den hurtige pipingen fra skannerne utgjør et ironisk bakteppe til ekteparet bak meg, som synger ut sin frustrasjon over den lange ventetiden.
Plutselig skjærer en tynn barnestemme gjennom støyen:
«Kan vi kjøpe denne pakken med Capri-Sonne, mamma?»
Morens stemme smeller tilbake, fylt av julestress og en unødvendig men fullt forståelig strenghet: «Nei! Vi skal jo ha julebrus!»
Etter den svette opplevelsen på Europris beveger jeg meg mot Kiwi i håp om å berge julestemningen med litt julegodteri og noen flasker julebrus. Det er her krisen virkelig rammer. Julebrusen er borte! Der det for bare to dager siden sto ruvende stabler med både rød og brun brus, er det nå bare tomme plastbrett og støv igjen. Ikke så mye som en enslig dråpe er i sikte, og jeg merker at min egen tålmodighet fordamper i nøyaktig samme takt som utvalget.
Det er absurd å kjenne et gryende raseri over mangelen på brunt sukkervann, men der står jeg altså – irritert og motløs. Hyllene med julegodt ser ut som en slagmark; alt med bilde av en nisse, enten det er sjokolade, skumnisser eller marsipan, er sporløst forsvunnet. Det eneste som står igjen som tause vitner etter herjingene, er noen enslige poser med Non Stop og kamferdrops som ingen vil ha.
Man kan alltids sjekke lagerstatus hos andre butikker eller se om utvalget er bedre i nabobygda, men på lille julaften er sannsynligheten stor for at hele distriktet er støvsugd for både nisser og brus. Akkurat nå kjenner jeg at en ukes tur i en fuktig lavvo på Finnmarksvidda sammen med tante Berit frister langt mer enn enda en handletur rett før jul.
Det slår meg at barnet på Europris har rett. Hva gjør det egentlig om glassene fylles med Capri-Sonne i stedet for Hamar- og Lillehammer-julebrus? Jula handler ikke om logistikk eller den perfekte juletrefoten, men om å overleve i lag med dem man er glad i – selv når skuldrene sitter fastmontert i ørehøyde.
Jeg snur ryggen til de tomme hyllene. Løten koker og brusen glimrer med sitt fravær, men én ting er sikkert: Det blir jul i år også.
